Siouxindianerne trenger hjelp
Av Gunnar Christensen
Det du kanskje ikke vet om Lise Lyseggen er at hun er sterkt engasjert i hjelpearbeid i fattige deler av verden og i særdeleshet blant Siouxindianerne i Sør-Dakota, USA. Hver sommer drar hun til Siouxindianerne der hun er deres "medisinmann" og hjelper.
Lise Lyseggen er kjent fra TV-skjermen som en av Norges mest anerkjente klarsynte healere. Hun har privat terapipraksis i Oslo, Kongsvinger, Tønsberg og på Kirkenær. Du er opprinnelig Oslojente, men bosatt på Finnskogen.
Hvordan havnet du her?
Lise tar fram rulletobakken og lener seg bakover på stolen. Her kjenner jeg roen senke seg, når jeg skuer utover naturen i ulvens rike. Finnskogen er litt av ett sted, rik på historie og særlig mye spennende på det okkulte plan.
Buddy
Det er ditt møte med Siouxindianerne det skal handle om i dette intervjuet og det er vel et langt sprang i tid og geografi fra Finnskogen?
Ja. Det er drøyt 40 år siden jeg traff musikeren Buddy. Buddy var en kjekk indianer bosatt i New York som fikk mitt hjerte til å banke litt fortere og jeg ble veldig fasinert av han og hva han fortalte om "sitt folk". Buddy inviterte meg med til det stolte Sioux folket på Pine Ridge Indianer reservat i South Dakota. I fyr og flamme ble jeg med til en "verden" jeg ikke viste eksisterte. Det ble en sjokkopplevelse.
Et kultursjokk?
Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg oppdaget hvordan Siouxindianerne levde. Her var det ingen indianere som red rundt på slettene, som sang og danset rundt leirbålet som jeg hadde sett så mange ganger på film. Jeg følte meg både skuffet og frustrert over det jeg opplevde. Jeg kom fra Norge uten slik fattigdom og forsto ikke hvordan folk kunne leve slik.
Folk bodde i skur og slitne, gamle campingvogner. Få hadde vann og strøm. Det var gettotilstander stikk motsatt hva jeg hadde forestilt meg. Det som virkelig skar meg i hjertet var håpløsheten, tomheten og smerten jeg kunne se i øynene deres.
Her var ingen stolte indianere, men ett knekt folk. Hjertet mitt blødde for disse menneskene. Likevel følte jeg meg "hjemme" i denne "verden" jeg før ikke ante eksisterte. For første gang i mitt liv følte jeg meg handlingslammet, frustrert og lurte på hvor i all verden Gud var.
Hvordan ble du tatt i mot som hvit kvinne?
Jeg fikk mange hatefulle blikk og slengbemerkninger etter meg som "white trash" (hvitt søppel) og "get out, this is whats left of my land"
Medisinmannen Stanley
Min kjekke indianer Buddy introduserte meg til noen av de "gamle" som fortalte meg hvordan det hadde vært en gang. Jeg var fasinert og satt som ett tent lys med skinnende øyne og sugde til meg alt. Buddy var klar over mine "evner" som healer og ville at jeg skulle møte medisinmannen Stanley. Stanley derimot var ikke så veldig interessert i det til og begynne med. Hatet til den hvite mann er sterkt, men til slutt fikk jeg møte han. Stanley var en klok "eldre" medisinmann med stor respekt. Derfor var jeg jo litt nervøs og følte at jeg skulle opp i eksamen i ett eller annet: Følte meg usikker på hva dette var. Folk stod rundt meg i en ring og fulgte spent med. Stanley betraktet meg lenge i taushet. Det var lenge helt stille. Ingen sa noe. Plutselig begynte Stanley å snakke på ett språk jeg ikke forstod. Jeg var forvirret, men Buddy så på meg og smilte. Folk kom nå bort og tok meg i hånda og enkelte sa "Welcome". Jeg ble helt paralysert og stirret på medisinmannen.Plutselig sa Stanley: "You have the gift."- Ryktet gikk som ild i tørt gress, rundt om på prærien. Ingen kalte meg for "white trash" etter dette. Jeg fikk nye venner i min nye verden på de 3 ukene jeg var der og praktiserte healig.
Hjelpearbeid
Jeg var fast bestemt på å hjelpe disse indianerne på en eller annen måte - koste hva det ville. Tilbake til reservatet ville jeg, men det var få som trodde meg da de fulgte oss til grensa mellom reservatet og USA. Vi satte kursen for New York igjen. Buddy var som sagt musiker og veldig stolt over at han var fullblods siouxindianer og en direkte etterkommer av indianerhøvdingen Crazy Horse. Jeg var bare ei jente som alle andre og fra Vålerènga, ikke mye glamorøst der.Det var første møte med Siouxindianerne.
Hva skjedde videre?
Buddy`s skjebne var at han skulle få være musiker i noen år for så og vende tilbake til Pine Ridge og hjelpe sitt folk. Dette var i 70 åra og hippi-bevegelsen var sterk og spennende. Vi holdt kontakten, Buddy fikk med seg andre musikere og lagde konserter hvor inntektene gikk til skoler osv. i Siouxreservatet.
Hjelpesendinger og politikk
Etter to år var jeg tilbake. På de to åra klarte jeg og samle inn noen penger og fikk kontakt med andre organisasjoner som begynte å hjelpe indianerne med mat og klær. Da jeg endelig kom tilbake hadde jeg med 15 biler og to lastebiler fulle av mat vann klær og ulltepper. Behovet var stort og det forsvant fort. Hjelpesendingen var som en liten dråpe i havet. Derfor følte jeg meg helt hjelpesløs i forhold til oppgaven. Jeg forstod at dette ikke var tilstrekkelig og måtte derfor forsøke å tenke annerledes og begynne på nytt forsøk. Først da forstod jeg at Siouxindianerne selv måtte ta skjebnen i egne hender og bli som de engang var. Denne gangen ble jeg i 2 mnd og gikk i "skole" hos Stanley for og lære hvordan det var og være indianer., lære tenkemåten deres, ritualene deres, hvem som var hva osv. Stanley var faktisk den eneste som virkelig trodde at jeg skulle komme tilbake og virkelig prøve og gjøre en forskjell.- Forventningene til deg selv var kanskje aller størst?- Ja. Det var slitsomt å føle at jeg måtte bevise noe hele tiden og de fleste var jo veldig mistenkelige overfor meg og lurte på hva jeg ville ha av dem. De var jo vant til at den hvite mann alltid kom og tok noe fra dem og jeg ville ikke ha noe, Jeg ville gi noe og det frustrerte dem enda mer.
Barna er fremtiden
Hva begynte du med?- Jeg begynte med å ta tak i ungdommen. 80% av dem var med i gjenger av rusmisbrukere og avhoppere fra skolen: De mente jo at de ikke hadde noen framtid. Derfor spilte det ingen rolle hva de gjorde. Skulle stammen reddes så måtte ungdommen snu tankegangen sin etter som ungdommen er selve fremtiden for stammen. De "gamle" ventet bare på den store reisen til sine forfedre.
Hva hadde du å tilby ungdommen?
Jeg begynte og holde foredrag for dem som ville høre på, men det var få som ville det i begynnelsen. Dette var en sped begynnelse som vokste til flere og flere tilhørere. Utfordringen min var å utføre flere forskjellige hjelpeoppgaver og å samarbeide med andre organisasjoner.
Slik fortsatte det år etter år?
Ja. Jeg reiste tilbake så ofte jeg kunne. Hadde alltid med meg venner og kofferter fulle av klær, kjærlighet og optimisme. Jeg holdt foredrag, ga healing og veiledning. Håpet er at jeg har vært med på og gjøre reservatet litt bedre.
Du er også aktiv utenfor indianerstammens område?
Jeg er med i protestmarsjer og kontakter stadig forskjellige politikere for å tale indianernes sak. Jeg ber politikerne gjøre noe i reservatet, men får sjeldent svar. Nesten ingenting blir gjort politisk, men jeg er sta som ett esel og gir ikke opp.
Er Buddy og Standly fremdeles med på laget?
I dag er både Buddy og Stanley døde. De er hos sine forfedre.
Jobber som "medisinmann"
De siste 15 årne har jeg samarbeidet med en annen sjaman som heter Stan. Jeg er alltid med Stan som "medisinkvinne" særlig under "Sun Dance" som blir holdt rundt i reservatet engang i året på forskjellige steder under forskjellige klanledere. En Sun Dance er veldig spesiell. Den varer i 4 dager fra solen går opp til den går ned, Dette er noe som få hvite får være med på.
Med "Sun Dance" holder indianerne flere hundre års tradisjoner ved like.
Pine Ridge skal være ett rusfritt reservat noe det beklageligvis ikke er. Ca 85% er arbeidsledige og 9 av 10 familier har ett rusproblem. De flykter inn i rusen som den hvite mann forer dem med. Rusa folk ligger strødd rundt omkring og mange av dem er barn. De føler at de ikke har noen framtid og det er nettopp det jeg prøver og gi dem. Du må nesten oppleve det selv for å kunne sette deg inn i det. Jeg føler det er håpløst mange ganger, men gir aldri opp. Jeg reiser alltid tilbake.